I forrige uke var jeg på pressetur til Mjøstraktene i regi av Pilegrimssenteret på Hamar.  Vi var fem journalister og bloggere som ble tatt med til noe av det beste Ringsaker og Stange kommuner har å by på langs Pilegrimsleden, turveien til Nidaros. Helt siden Middelalderen har tusenvis av mennesker gått hele eller deler av denne veien mellom Oslo og Trondheim. I løpet av de siste årene har populariteten økt, også blant utenlandske turister som ønsker å oppleve Norge på “saktemåten”. Områdene langs leden har fått nytt søkelys på seg, inkludert de mange hyggelige overnattingsstedene og severdighetene som vandrerne møter langs veien.

Første stopp var Simenstad gård hvor vertinne og gardsfrue Brit Skurdal Braastad tok hjertelig imot oss. Hun hadde dekket et overdådig bord, og fortalte oss litt om hva de de spiste i Middelalderen. Gården er åpen for alle i førjulstiden, med blant annet julebord og konserter. På søndager er det gårdskafé og åpen butikk med varer fra gården og traktene rundt.

Allerede på trappa fikk vi med oss noen gjør-det-selv-tips om hvordan vi lager kreativ julepynt med epler. En ståltråd gjennom røde vinterepler blir til en dekorativ og flott krans, som trives best ute.

Hemmeligheten bak denne er at du trer en ring av ståltråd gjennom de nederste eplene, slik at alle de andre løse ligger stødig oppå.

Det var så hyggelig å komme inn i et julepyntet hus med fyr på peisen i entréen, og varme fra en gammel klebersteinsovn.

Den lille gårdsbutikken har  flatbrød, vørterkake, urtesalt og bisp (eplegløgg).

I kjøkkenet var forberedelsene til middelaldermåltidet i full gang. Flatbrød, svinekam, varmrøkt sik, urtegravet sik, sylte og sennep er blant rettene vi fikk smake.

Brits koselig kjøkken var julepyntet og innredet som i 1920, med kjøkkenet til favorittforfatteren Sigrid Undset som mal.

Lingardinene er vevd opp etter samme mønster som Brits farmor vevet på 1920-tallet.

Eksotiske krydder som kanel, nellik og kardemomme ble mye brukt i Middelalderen, og urtene kvann, bjørnerot og løpstikke dyrker gardsfrua selv i kjøkkenhagen utenfor.

Bjørnerot minner om dill i utseende, men har en aromatisk og karrilignende duft.

– Byggryn kan du blande med rødbete, og få “julete” og knallgodt tilbehør til middagen, forteller Brit.

En trapp opp ligger salen og stuene, hvor vi spiste. På vei opp finner vi familiens bunader til pynt, dekorativt og flott.

Vertinnen hadde dekket vakkert bord med juleservise og serverte egen rabarbrasaft i glassene. Hun har 25 sorter i hagen.

Vi startet måltidet med tradisjonsretten “mjølkegrynssuppe” fra Gudbrandsdalen, som er som en risengrynsgrøt, men laget på byggryn istedenfor ris. Smakfullt og godt, og gir litt mer smak enn risengryn, og er verdt å teste ut.

Gården er fra slutten av 1700-tallet, og har mange originale detaljer som fløydører, jernovner og veggmalerier.

Etasjeovn, kobberkjeler og gyldenlærstoler bidrar til en god atmosfære i huset.

Desserten ble servert i den grønne storstua. Vi fikk smake gode fiken, honningkake, peppernøtter og eple- og mandelpudding.

Her er malingen original fra 1700-tallet.

Simenstad bugner av små, fine detaljer, også fra vår moderne tid. Jeg kom i skikkelig julestemning av disse små, strikkede nissene som titter ut på juletreet og utsikten til Mjøsa. Kroppene er laget av champagnekork, og lue og genser er strikket og tredd utenpå.

Artisjokk som borddekorasjon var også en av mine favoritter.

Vi måtte dra videre til Prøysenhuset og takket for oss. Du kan lese mer om oppholdet på Simenstad på bloggen til Elizabeth Lingjærde, Gull i munn: “Historisk julemat fra Hedmarken”. Blogginnlegg om Prøysenhuset kan du lese her: Prøysenhuset på Rudshøgda.